Alfred Russel Wallace | |||
![]() | |||
Fødd | 8. januar 1823 Usk | ||
---|---|---|---|
Død | 7. november 1913 Broadstone | ||
Nasjonalitet | Det sameinte kongeriket Storbritannia og Irland | ||
Område | biogeografi, evolusjon, naturalisme, biologi, geografi | ||
Yrke | matematikar, biolog, oppdagar, antropolog, zoolog, naturvitar, vaksinemotstander, ornitolog, entomolog, geograf, birøktar, botanikar, globetrotter, skribent, zoologisk samler, plantesamlar | ||
Alma mater | Birkbeck, University of London Richard Hale School | ||
Ektefelle | Annie Mitten | ||
Medlem | Royal Society Royal Geographical Society Zoological Society of London |
Alfred Russel Wallace (8. januar 1823–7. november 1913) var ein britisk naturforskar, oppdagingsreisande, geograf, antropolog og biolog. Han er best kjend for uavhengig å ha utvikla teorien om evolusjon gjennom naturleg utval, som han publiserte saman med Charles Darwin i 1858.[1] Dette skynda på Charles Darwin til å publisere sine eigne idéar i On the Origin of Species. Wallace gjorde omfattande feltarbeid, først i Amazonasbassenget, og deretter i Malayarkipelet, der han identifiserte Wallace-linja som deler den indonesiske øygruppa i to åtskilte delar: ein vestleg del, der dyra i stor grad har asiatisk opphav, og ein austleg del der faunaen reflekterer Australasia.
På 1800-talet vart han sett på som den leiande eksperten på den geografiske fordelinga av dyreartar, og blir nokre gonger kalla faren til biogeografien.[2] Wallace var ein av dei leiande evolusjonistiske tenkjarar på 1800-talet og gjorde mange andre bidrag til utviklinga av evolusjonsteorien utanom å vere oppdagaren av naturleg utval saman med Darwin. Desse inkluderte omgrepet varselfarger hos dyr, og Wallace-effekten, ein hypotese om korleis naturleg utval kan bidra til artsdanning ved å oppmuntre til utvikling av barrierar mot hybridisering.
Wallace var sterkt tiltrekt av ukonvensjonelle idéar. Forsvara hans av spiritisme og trua hans på eit ikkje-materielt opphav for høgare sjelsevner hos menneske, dei anstrengte tilhøva hans til nokre av medlemmene av det vitskaplege etablissementet. I tillegg til det vitskaplege arbeidet hans, var han ein sosial aktivist som var kritisk til det han såg som eit urettferdig sosialt og økonomisk system i Storbritannia på 1800-talet. Interessa hans for naturhistorie resulterte i at han blei ein av dei første framtredande forskarar å ytre otte over dei miljømessige konsekvensane av menneskeleg aktivitetar.
Wallace var ein produktiv forfattar som skreiv både vitskaplege og sosiale publikasjonar; skildringa hans av opplevingar og observasjonar gjennom eigne granskingar i Singapore, Indonesia og Malaysia, The Malay Archipelago, er rekna som kanskje det beste av alle utgjevingar av vitskaplege undersøkingar på 1800-talet.
Wallace hadde økonomiske problem gjennom store delar av livet. Reisene hans til Amazonas og Det fjerne austen vart støtta av salet av prøver han samla inn og, etter at han mista det meste av den betydelege pengane han laga frå desse sala i mislukka investeringar, måtte han støytte seg hovudsakleg frå dei publikasjonane han produserte.
I motsetnad til nokre av sine samtidige i det britiske vitskaplege samfunnet, slik som Darwin og Charles Lyell, hadde han ingen familierikdom til å falle tilbake på, og han klarte ikkje å finne ein langsiktig lønt stilling og mottok inga fast inntekt før han vart tildelt ein liten statleg pensjon i 1881, etter innsats frå Darwin.