Den sjette koalisjonskrigen

Napoleonskrigane
Folkeslaget ved Leipzig i 1813.
Dato 1812–1814 Stad Sentral-Europa & Frankrike. Resultat Siger til koalisjonen; Kielfreden; freden i Fontainebleau; Bourbonmonarkiet gjenoppretta og Napoleon blei forvist til Elba.
Partar
Det første franske keiserdømme Warszawa[1] Italia Napoli[2] Holland Sveits[3] Spania[4] Dei sju øyar-republikken Rhinforbundet[5] Bayern Sachsen Westfalen Württemberg Baden Berg Hessen Würzburg Danmark-Noreg[6]	Koalisjonen: Russland Preussen Austerrike Storbritannia Sverige Spania[7] Portugal Sicilia Sardinia Etter slaget ved Leipzig: Bayern Sachsen Württemberg
Kommandantar
Napoléon I Michel Ney Auguste Frédéric Louis Viesse de Marmont Louis-Nicolas Davout Nicolas Oudinot Józef Poniatowski † Eugène de Beauharnais Joachim Murat Fredrik August I	Michael Andreas Barclay de Tolly Mikhail Kutuzov Peter Wittgenstein Gebhard von Blücher Karl Philip av Schwarzenberg Herguen av Wellington Prins Karl Johan Karl Philipp von Wrede
Styrkar
~650 000[8]	~1-1 200 000+[9]
Tap
Over 600 000[10]	Over 500 000[11]

Den sjette koalisjonskrigen var ein av dei store konfliktane under napoleonskrigane, og førte til avsetjinga av Napoleon og gjeninnføringa av Bourbonmonarkiet i Frankrike. Ein koalisjon av Keisarriket Austerrike, Kongeriket Preussen, Det russiske keisardømet, Det sameinte kongeriket Storbritannia og Irland, Portugal, Spania, Sverige og fleire andre tyske statar sigra endeleg over Det første franske keisardømet. Etter at Napoleon sitt felttog i Russland i 1812 hadde enda med eit katastrofalt nederlag, slutta dei kontinentale stormaktene seg til Frankrike sine fiendar Russland, Storbritannia, Portugal og opprørarane i Spania. Etter å ha omorganisert armeane sine, dreiv dei Napoleon ut av Tyskland i 1813. Året etter blei Frankrike invadert, Napoleon tvinga til å abdisera og send i eksil til Elba. Bourbonmonarkiet blei gjenoppretta i Frankrike gjennom restaurasjonen.

To og ein halv million soldatar kjempa i krigen. Om ein tek med tapa under felttoget i Russland, døydde så mange som to millionar, av desse kanskje over éin million berre i Russland. Krigen omfatta store slag som Lützen, Bautzen og Dresden og det berømte og avgjerande folkeslaget ved Leipzig (Nasjonslaget). Dette var det største slaget under napoleonskrigane, og også det største slaget i vestleg historie før første verdskrigen. Felttoget i Tyskland har på tysk blitt kjent som Befreiungskriege, 'Frigjeringskrigen'.

Den siste fasen av krigen var felttoget i Frankrike, der Napoleon på nytt viste sin militære dugleik då han slo tilbake mykje sterkare hærar i seksdagarsfelttoget i februar, som mange har rekna for å vera den mest briljante delen av heile hans militære karriere. Napoleon sine tidlegare nederlag i Russland og Tyskland kom rett nok til å vise seg som byrjinga på slutten av karrieren hans, og etter at koalisjonstyrkene okkuperte Paris blei keisaren tvinga til å abdisera.

Krigen blei avslutta gjennom Paris-traktaten av 1814 og Wienerkongressen.

1. ↑ Okkupert av russiske og prøyssiske styrkar i mai 1813, men dei fleste polske soldatane blei verande lojale mot Napoleon.
2. ↑ Til 1814.
3. ↑ Til 1814.
4. ↑ Til 1813.
5. ↑ Mange medlemsstatar (Sachsen, Bayern og Württemberg) bytta side etter slaget ved Leipzig i 1813.
6. ↑ Til 1814.
7. ↑ Frå 1813, men spanjolane hadde tidlegare gjort motstand under den spanske sjølvstendekrigen.
8. ↑ Opptil 650 000 i Russland; først ~650 000 (før slaget ved Leipzig) og siden ~350-400 000 i Tyskland, 360 000 i Frankrike, hvorav 150 000 kampklare.
9. ↑ 350-900 000 i Russland, først 400 000 og siden 1-1 200 000 (etter Leipzig) i Tyskland, 1 000 000+ i Frankrike.
10. ↑ ~400 000 i Russland, 158 050 i Tyskland og 65 000+ i Frankrike.
11. ↑ Over 200 000 i Russland, 175-200 000 i Tyskland, over 100 000 i Frankrike.