Fascisme

Fascismen er ei politisk retning og rørsle som først voks fram i Italia rett etter første verdskrigen, under leiing av Benito Mussolini. Det oppstod fascistiske rørsler i mange land. Ein av dei mest kjende variantane er Hitler-fascismen, eller nazismen, i Tyskland.

I mellomkrigstida var fascismen overalt ei nydanning som med militariserte rørsler splitta dei tradisjonelle konservative partia; særleg dei unge vart tiltrekte av fascismen. På denne tida nådde fascismen også høgdepunktet sitt. Det vart danna fascistiske parti i ei rekkje land, med klar gjensidig etterlikning mellom dei, og i fleire land fekk desse partia tilstrekkeleg tilslutning til å gje dei innverknad. I Italia (1922) og Tyskland (1933) kom fascistiske regime til makta medan fascistpartia i Spania, Portugal, Austerrike, Romania og Ungarn var aktive ved danninga av fascistvenlege regjeringar. I Frankrike, Belgia og Finland deltok desse partia i yttarleggåande men kortvarige framstøytar mot arbeidarrørsla. Berre i Skandinavia, Nederland og Storbritannia fekk dei lita tilslutning.^[1]

Fascismen har ikkje nokon fast utarbeidd ideologi, men består meir av ideologibrokkar sette saman og vektlagde etter som det høvde i stoda. Det er rørsla og makta som er viktig, ikkje prinsippa. Fascismen kan difor vere svært opportunistisk. I Dahl/Hagtvet/Hjeltnes Den norske nasjonalsosialismen, kapitlet Internasjonal bakgrunn, blir dette blant anna uttrykt slik: «Fascismen skapte forvirring fordi den la seg så å si på tvers av alle kategorier.» ^[2]. Historikaren Sverre Steen seier det slik: «Mussolini utformet til å begynne med ingen ideologi for fascismen (---). Han var klart antiintellektualist og relativist og slo om seg med slagord, plukket fra mange filosofers skrifter. Han talte om viljen til makt, og han praktiserte den. Han forherliget det irrasjonale på fornuftens bekostning, og hevdet at handling hadde større verdi enn tenkning.»^[3] Og Carl Grimberg skriv: «Egentlig var imidlertid Mussolini selv ikke bundet av noen idé eller noen lære; slikt var for ham bare midler. Målet var å vinne makt og bruke makt.»^[4] Og vidare: «Den ideologi man skaffet seg etter makterobringen, var heller ikke så meget et logisk oppbygget system av idéer og normer, men «myter» som skulle stimulere viljeliv og handlekraft.»^[5]

Likevel kan til ein viss grad tankane til tenkjarar som mellom andre Georges Sorel og Giovanni Gentile sjåast som intellektuell bakgrunn for fascismen.

1. ↑ Sjå artikkelen om fascisme på den danske wikipediaen, innleiinga.
2. ↑ Dahl/Hagtvet/Hjeltnes: Den norske nasjonalsosialismen. Pax Forlag 1982. ISBN 82-530-1171-7. Side 13. Sjå òg same stad side 16 og side 20)
3. ↑ Sverre Steen: Frihet og liv er ett, Cappelen 1977, ISBN 82-02-03758-1, side 13.
4. ↑ Carl Grimberg: Menneskenes liv og historie, Cappelen 1958, bind 21, side 184.
5. ↑ Carl Grimberg, Menneskenes liv og historie, bind 21, side 189.