Ian Hunter | |||
Hunter i 1973 | |||
Fødd | 3. juni 1939 (85 år) | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Oswestry i Shropshire i England | ||
Fødenamn | Ian Hunter Patterson | ||
Opphav | Storbritannia | ||
Aktiv | Sidan 1958 | ||
Sjanger | |||
Instrument | Vokal, piano, gitar | ||
Tilknytte artistar | Mott the Hoople Mick Ronson Ringo Starr & His All-Starr Band David Bowie | ||
Plateselskap | Yep Roc Proper Records Jerkin' Crocus Chrysalis Island CBS Columbia | ||
Verka som | Songar-låtskrivar, musikar |
Ian Hunter er scenenamnet til Ian Hunter Patterson (fødd 3. juni 1939),[1][2][3] ein engelsk songar, låtskrivar og musikar som er mest kjend som frontmann og songar i det engelske rockebandet Mott the Hoople frå 1969 til det vart oppløyst i 1974. Hunter var musikar og låtskrivar før han vart med i Mott the Hoople, og lanserte ein solokarriere trass i sjukdom og mangel på kommersiell suksess, og samarbeidde ofte med Mick Ronson, som hadde vore sidemann og arrangør for David Bowie i The Rise and Fall of Ziggy Stardust and the Spiders from Mars-perioden.[4]
Mott the Hoople oppnådde noko suksess og fekk ein liten, men trufast tilhengjarskare. Som soloartist fekk Hunter noko suksess med mindre kjende, men meir vidstrekte songar utafor den kommersielle rocken. Dei mest kjende solosongane hans er «Once Bitten, Twice Shy», seinare spelt av Great White, og «England Rocks», som vart endra til «Cleveland Rocks» av The Presidents of the United States of America. Versjonen deira vart nytta som kjenningsmelodi for den amerikanske TV-serien The Drew Carey Show.