Sandy Denny | |||
![]() | |||
Fødd | 6. januar 1947 | ||
---|---|---|---|
Fødestad | Wimbledon i London i England | ||
Død | 21. april 1978 (31 år) | ||
Dødsstad | Atkinson Morley Hospital i Wimbledon i England | ||
Fødenamn | Alexandra Elene MacLean Denny | ||
Opphav | Storbritannia | ||
Aktiv | 1967–1978 | ||
Sjanger | Folk, elektrisk folk | ||
Instrument | vokal, klaverinstrument, gitar | ||
Tilknytte artistar | Fairport Convention, Strawbs, Fotheringay, Led Zeppelin | ||
Plateselskap | Island Records | ||
Verka som | Musikar, låtskrivar |
Sandy Denny (6. januar 1947–21. april 1978), fødd Alexandra Elene Maclean Denny, var ein engelsk songar og låtskrivar, som av Richie Unterberger i Allmusic er skildra som «den mest framifrå britiske folkrocksongaren».[1]
Denny vert rekna som ein av grunnleggjarane av den britiske folkrockrørsla og kanskje den viktigaste kvinnelege songaren, låtskrivaren og personlegdomen i miljøet. I løpet av den ti år lange karrieren etterlet Sandy Denny seg ein omfattande arv og er framleis viktig. Ho vert hugsa for den sentrale rolla ho hadde i utviklinga av britisk folkrock, der ho som medlem av Fairport Convention drog bandet bort frå amerikanske coverversjonar frå vestkysten til tradisjonelle engelske songar og originale songar i liknande stil.
Denny vert òg hugsa som låtskrivar, mest av alt på soloalbuma hennar, der ho ifølgje Sunday Express, Uncut og Mojo vert omtalt som den beste kvinnelege visesongaren i Storbritannia.[2] Songen hennar «Who Knows Where the Time Goes?» har vorte spelt av mange andre artistar, mellom andre Judy Collins, Nina Simone og Cat Power og vert i dag rekna som ein klassikar. Ho er òg kjend for den mektige røysta, og det vert sagt at den uanstrengte og glatte vokalen hennar framleis set standarden for dagens kvinnelege visesongarar.[3][4] Allmusic seier om røysta hennar at «det er umogeleg å skildre med ord det uforgløymelege, andaktige nærværet til den mektige og skarpe altstemma hennar, som verkar å bringe mytologien frå engelske lyngheier og folkesegner til liv i ein moderne setting».[1]
Ho er òg kjend for duetten med Robert Plant på songen «The Battle of Evermore» frå Led Zeppelin sitt fjerde album i 1971. Ho er til i dag den einaste gjestevokalisten på eit Led Zeppelin-album.