Anne av Storbritannia (6. februarjul./ 16. februar 1665greg., daud 1. augustjul./ 12. august 1714greg.) vart dronning av England, Skottland og Irland den 19. mars 1702. Den 1. maijul./ 12. mai 1707greg., då England og Skottland vart samla til éitt kongedøme, vart Anne den fyrste monarken i Storbritannia, ein posisjon ho hadde til ho døydde, då ho etterfylgde svogeren sin, Vilhelm III av England og II av Skottland. I tillegg var ho dronning av Irland. Ho var den siste monarken av huset Stuart.
Den katolske far hennar, Jakob II av England og VII av Skottland, vart rekna av det engelske parlamentet for å ha abdisert då han vart tvinga til trekkje seg tilbake til Frankrike i løpet av den ærerike revolusjonen i 1688-1689. Svogeren hennar og systera hennar vart deretter fellesmonarkar som Vilhelm III og II og Maria II av England, det einaste tilsvarande tilfellet i britisk historie. Etter Maria døydde i 1694, heldt Vilhelm fram som som einsleg monark fram til han døydde i 1702. Den 12. mai 1707, under lovbodet av unionen, vart Skottland og England sameint som einsleg suveren stat, kongedømet Storbritannia. Anne vart den fyrste herskaren i riket, medan ho heldt fram med å halde den fråskilde krona som dronning av Irland og den historiske og verknadslause tittelen «dronning av Frankrike». Ho regjerte i tjue år fram til ho døydde i august 1714. Anne er difor den siste dronninga av England og den siste dronninga av Skottland.
Livet hennar var prega av mange kriser, både personleg og relatert til etterfylginga av krona, og til religiøs polarisering. Sidan ho døydde utan ein overlevande arving, var ho den siste monarken av huset Stuart. Ho vart etterfylgd av tremenningen sin, Georg I, av Huset Hannover. Han på si side var ein etterkomar av stuartane gjennom mormor si Elisabeth av Bøhmen, den einaste overlevande dottera av Jakob VI av Skottland (seinare Jakob I av England og Irland) og Anne av Danmark.[1]