| J | |||
 | |||
| Bruk | |||
|---|---|---|---|
| Skriftsystem | Latinsk skrift | ||
| Type | Alfabet | ||
| Opphavsspråk | Latin | ||
| Fonetisk bruk | [j] [dʒ]~[tʃ] [x~h] [ʒ] [ɟ] [ʝ] [dz] [tɕ] [gʱ] [ts] [dʑ] [ʐ] [ʃ] [c̬] [i] /dʒeɪ/ /dʒaɪ/ | ||
| Unicode | U+004A, U+006A, U+0237 | ||
| Plass i alfabetet | Talverdi: 10 | ||
| Historie | |||
| Utvikling | |||
| Tidsperiode | Frå 1300-talet[1] to present | ||
| Etterkomarar | • Ɉ • Tittle • J | ||
| Slektningar | І Ј י ي ܝ ی ࠉ 𐎊 ዪ Ⴢ ⴢ ჲ | ||
| Anna | |||
| Vanleg tilknytte bokstavar | j(x), ij | ||
| Tilknytte tal | 10 | ||
| Skriveretning | Venstre til høgre | ||
J (j) er den tiande bokstaven i det latinske alfabetet. Han var ukjend i det eldste latinske alfabetet. Teiknet for j, som er ein forlenga i, vart nytta alt på 1300-talet, og på 1600-talet var skiljet mellom det vokaliske i-teiknet og det konsonantiske j-teiknet stort sett gjennomført. J (på norsk kalla jodd eller je) er i språket vårt teiknet for ein stemd, palatal approksimant. Sambindingane gj og hj vert uttalte som j (til dømes gjeng, hjørne). Bokstaven vert på engelsk uttalt [dʒ], på fransk [ʒ] og på spansk [x].
På esperanto skil ein mellom J og Ĵ (J cirkumfleks). Den første vert uttala som norsk 'J', den andre som stemd (fransk) 'J'(zj), eller russisk 'Ж'.
- ↑ «J-letter». Encyclopedia Britannica.